Arbeiderdikteren Johan Falkberget

av Sturle Kojen

Johan Falkberget er arbeidsfolkets dikter – sjølsagt er han det! Slik han sa det i sin berømte egenerklæring: ”Jeg er bergmannen, gruvegesellen. Jeg er det av vesen, følelse, – min diktning, min forskning er bergmannens, og mitt syn på alt er vel også hans. Når man er runnen av en 300-årig bergmannsslekt, er det nokså naturlig.”

Det er en dikters måte å si det på. Den mer prosaiske sannheten er at han – som svært mange av hans jevnaldrende – var proletarer i den forstand at de ikke hadde noen reell frihet i valg av yrke. Røros Kobberverk var den eneste mulige arbeidskjøper for store deler av den tids ungdom i Rørosbygdene.

Falken tilfredsstiller også de mer litteratur-teoretiske betingelser for å kunne kalle seg arbeiderdikter: Svenskene har jo et mye nærmere forhold til arbeiderdiktningen – det ble vi  grundig fortalt av Uppsala-professoren Lars Furuland da han gjestet Litteraturfest Røros for noen år siden. Og i Svenskt Litteraturlexikon (Lund 1964) gikk man grundig til verks. Der fastslås at arbeiderdiktning er bøker om (kropps)arbeidere og deres spesielle problemer, uansett forfatterens egne sosiale stilling – eller – bøker av forfattere som stammer fra arbeiderklassen, eller som sjøl er arbeidere eller har vært det. I det 19. århundres norske litteratur er det vel bare Kristofer Uppdal og noen unge døde lyrikere som Rudolf Nilsen, Thorleif Auerdahl og Marius Braatt som gjør Johan Falkberget rangen stridig i så måte. Noen vil også nevne Falkbergets nære venn Oskar Braaten. Hopper vi 100 år fram til 2018, framstår  Jon Michelets bøker om ”skogsmatrosen fra Rena” og krigsseilerne som noen av norsk litteraturs mest ruvende arbeiderskildringer.

Arbeiderdiktning preges av sterk sympati med arbeiderklassen. Småkårsfolket i Ålen og Røros hadde fra første stund erobret Falkbergets hjerte – fra tidlige barndomsår hadde han gruvefolket, anleggsarbeiderne og småbrukerne tett innpå seg. Han kom til å bli deres talsmann i fortid og samtid, også som politiker. Heltene i hans diktning er de små og fordringsløse – Ildri, Embret og Jon Jernblåstr i Brennoffer, Ol-Kanelesa i Den fjerde nattevakt, Peder Monsen Rugelsjøen, Tol Olofsson, Brodde og Gölin, Blind-Steffa, Jöns og Dråka i Sextus, samt Kiempen, Pistolen, Johannes og An-Magritt i Nattens brød – bare for å nevne noen få.

Forrest i  flokken finner vi An-Magritt, hun bærer i seg mange av egenskapene fra de andre.  Hun har den samme ”fridomsbyrge trass” som en kan lese ut av Kristofer Uppdals store dikt ”Songen um rallaren” fra romanen Herdsla (1924). Hos Falkberget blir det til poesi når han forteller i Johannes hvordan An-Magritt drar til stiftsstaden Trondhjem for å hente fire tønner rug. Med seg har hun tatergutten Pistolen. På tilbaketuren plukker hun opp en legdejente i ynkelig stand. Hun heter Eva. – Om hjemkomsten står det:

”I dag gikk An-Magritt fra Kiempeplassen foran verdens minste armé: en hostende zigeunergutt og en mishandlet og skurvet skapning – den arméen ville hun føre fram til seier.”

Drømmen

Den skandinaviske arbeiderdiktningen i første halvdel av 1900-tallet fikk stor samfunnspolitisk betydning. Det var nytt land – nye mennesker, nye samfunnsklasser, med spesielt språk og uvante kulturuttrykk – som kom inn i bokhyllene! Arbeiderbefolkningens liv i fortid og nåtid ble et anliggende for det lesende, etablerte borgerskap. Det ble stuereint i leseforeninger og litterære selskap å interessere seg for arbeidsfolks levekår.

Litteraturforskerne skiller ofte mellom utviklingsromaner og kollektivromaner/-noveller også i  arbeiderdiktningen. Johan Falkbergets store historiske romaner befinner seg  i grensesonen mellom de nevnte tilnærmingsmåter til stoffet. Mens Nattens brød først og fremst er utviklingsromanene om An-Magritt og Den fjerde nattevakt er en levnetsbeskrivelse av presten Benjamin Sigismund – begge verkene tydelig sett i en større sosial kontekst – framstår Christianus Sextus mer som en kollektivroman, med flere frittstående kapitler og tilløp til ”romaner i romanen”. Falkberget har av noen blitt kritisert for rotete og uoversiktelig komposisjon i Sextus. Kritikken lukker øynene for Falkbergets storslagne scenografi: Et fast fundament av historie, natur og bergverkskultur og sosiale strukturer er hele tida til stede, og foran dette bakteppet legger dikteren inn store og små hendinger, portretter av mennesker, lys og mørke, storm og stille – uten et øyeblikk å tape helheten av syne. Det tangerer kollektivromanens form, kanskje ikke så reindyrka som hos Kristofer Uppdal i Fjellskjeringa. BasOla Storbas og laget hans (1924) eller svenske Josef Kjellgren i Människor kring en bro (Stockholm 1938), men tydelig nok i den nordiske arbeiderdiktningen. Falkbergets montasje i Sextus ligger nær den filmens arbeidsmåte som Sveriges berømte arbeiderskildrer Ivar Lo-Johansson sto for. Ivar Lo var 22 år yngre enn Falken, men at de beundret og leste hverandres bøker, er vel kjent.

Den unge Johan Falkberget må ha oppfattet at det fantes en verden bortenfor slitet som barnearbeider ved Røros Kobberverk. Han ”lærte bokstavene” ganske tidlig; lesehefter, ukeblad og til og med aviser var tilgjengelige i barndomshjemmet, og når far og sønn gikk sammen til og fra jobbene ved Kongens, Sextus eller Mugg, fortalte far Mikkel gjerne om Wergeland og Bjørnson, eller om fremmede diktere som Zola, Hugo og  Dickens. Det var jo spennende opprørslitteratur, så faren la gjerne til at sønnen for all del ikke måtte glemme at det var Bibelen som var ”den store boka”. –  Johan vokste opp i et hjem hvor den gamle, muntlige fortellertradisjonen fremdeles ble holdt ved like – eventyr og lokale sagn, samt egen slekts historie ble vesentlige tilskudd til barnelærdommen. Med slik bakgrunn er det  lett å se for seg den historieinteresserte og etter hvert leseglade Johan som ”arbeidergutten med dikterdrømmen”, som samtidig ble påvirket av å oppleve på nært hold  hvordan arbeidsfolk ble forbrukt og utnyttet. – Et pussig innslag i Johans unge liv var ”kampen” for å få ta det gamle  gårdsnavnet Falkberget som etternavn. En av de fremste Falkberget-kjennere på Røros skal ha sagt – sikkert med et humoristisk blink i øyet – at ’n Johan nok må ha skjønt at ingen vart diktar om ’n kalte seg Johan Litjbakka!

Drømmen om en mer rettferdig verden og et mer meningsfylt liv uten slavekår er  gjennomgangstema helt fra hans aller første uferdige litterære forsøk. Sol, lys, vår, liv som gror – det er inspirasjonskilder og viktige kjerneverdier også hos arbeiderdikteren Johan Falkberget. Som i det sentrale diktet Bergmannens soldrøm, der drømmen formelig lyser gjennom gruvemørket:

”Hvem eier større soldrøm i sin barm
enn han som luter med sin hammer
over mineborets kalde stål i gruvelampens skjær?”

I full rustning

I 1917 skriver Falkberget, nå bosatt på Grorud utenfor Kristiania, den dystre og nesten naturalistiske boka Brennoffer, som trygt kan kalles signalroman for hele det påfølgende forfatterskapet. Her tar han opp et kjent tema fra internasjonal arbeiderdiktning; hvordan fattige  småbrukere og landarbeidere brytes ned i et meningsløst slit under uverdige forhold, blir eiendomsløse – proletariseres – og søker håp og tilflukt i industrialiseringens malstrøm i storbyen. (For dagens lesere går tankene til vårt århundres favelas rundt storbyer i Afrika og Latin-Amerika!) – Temaet var i Falkbergets samtid allerede tatt opp av Kristofer Uppdal i Ved Akerselva i 1910 (seinere under tittelen Vandringa, bind tre i Dansen gjennom skuggeheimen). Men der Uppdals eiendomsløse bønder i form av rallare våger opprøret, danner mektige organisasjoner og med sin dikters ord blir ”den nye makt i samfunnet”, kommer ikke Falkbergets hovedperson i Brennoffer inn i noe solidarisk fellesskap. For Jon Jernblåstr og hans familie erstattes opprør og håp med bunnløs elendighet, sykdom og ulykke. De blir ikke på en positiv måte formet av det nye, men snarere utradert og knust. Deres skjebne fortelles med voldsom fortvilelse og indignasjon. Det er en deterministisk, men politisk svært tendensiøs roman, som vakte berettiget oppsikt, som etter hvert kom i flere opplag og ble oversatt til flere språk, bl.a. til russisk så seint som i 1965. Den store danske arbeiderdikter Hans Kirk skrev i 1939: ”Er der en bok i Skandinavia, der oppfyller Maxim Gorkijs krav til den sosialistiske realisme, at mennesker skal skildres som de er formet av arbeidsprosessen, må det være den.”

Men der er mer i Brennoffer: På romanens aller siste side sitter Jon Jernblåstr i fengsel og venter på en streng dom etter å drept sitt eget vanføre barn. Så får han besøk av sin gamle og ordknappe far Embret: ”Langt om lenge sa Embret: ’Kom hit til meg alle I som strever og bærer tunge byrder, og jeg skal gi Eder kvile.’ Han hadde ikke annet å si. Igjen sto far og sønn lenge uten å si noe. – Jon satt og grundet på sin fars enkle enfoldige ord. Nettopp de ordene var det han hungret og tørstet etter. Han måtte prøve å finne frem til Gud igjen. Og Jon Jernblåstr skimtet randen av en ny dag.”

En usannsynlig og ulogisk finale etter en monoman elendighetsbeskrivelse vil nok mange – særlig blant dem som ikke har lest hele boka – si om slutten på Brennoffer. Kunstig og rart? Kanskje det, men så Falberget’sk ekte. For hva svarte dikteren sjøl mange år seinere da Jon Kojen, en av hans nærmeste fortrolige, utba seg en forklaring? Falken svarte kort og greitt: Alt som står om elendighet og fattigdom – hvert eneste ord – er riktig. For slik har arbeidsfolk blitt behandlet nesten helt fram til vår tid. Men samtidig og derfor er boka en av mine sterkeste bekjennelser til kristendommen! – I ettertid er det lettere å forstå opphavsmannens ord – Brennoffer  er den første roman av betydning der den kristne og samfunns-engasjerte Johan Falkberget står fram i full rustning; det handler om det kristne kjærlighetsbudet knyttet sammen med sosialismens krav om solidaritet og rettferdighet. Falkberget var slett ikke alene på den skansen – i vårt naboland i øst sto unge opprøre som Dan Andersson og Ivan Oljelund for de samme synspunktene. Til og med Martin Koch og Gustav Hedenvind-Eriksson, de som av Ivar Lo-Johansson ble utropt til ”portalstolpene” for den verdensberømte svenske proletardiktningen, hørte til i den fylkingen. Flere av dem skrev, som Falkberget, også salmer.

Opprørere

Opprøret var vel så viktig som forsoningen i Falkbergets tro. Det har åpenbart med hans politiske syn å gjøre. Kristian Magnus Kommandantvold begrunner det slik:

”Han aksepterte ikke uforbeholdent ”kristne dyder” som lydighet, respekt for øvrighet eller tilfredshet med de gitte forhold. Den kristne lære om å være alt menneskelig underdanig for Guds skyld, lammet etter hans mening arbeidernes frammarsj mot like rett for alle til jordens goder og kulturens lys. ( . . . . ) Det hadde tilhørt thranitterbevegelsens hovedtanker å motarbeide den rotfestede fatalisme blant arbeiderne. Falkberget ville som Thrane frigjøre arbeiderklassen fra blind autoritetstro og vekke den til selvtenkning. ( . . . . ) Den presteforkynnelse ( . . . . ) som strengt formante om plikter, med løfte om frelse og lønn i den  hinsidige verden, fylte Falkberget med umiddelbar protest.”

Samtidig var det det positive, livsbejaende og aksepterende som preget tro og holdninger både hos ham som menneske og i diktningen. Livet er rikt og verden er god – det er utgangspunktet for det han kalte Guds fullkomne skaperverk. Men det må hver eneste dag forsvares med alle midler, både praktiske og åndelige. Slik det summeres av Leif Mæhle i Falkberget nå (Oslo 1969): ”Dette pregar hans verdsoppfatning og menneskesyn, brorskapsididéen og fredstanken, hans sosialistiske framtidsdraum og praktisk-politiske arbeid.”

 

I ”eksilperioden” i Kristiania og på Grorud omgikkes Falkberget en fargerik skare av unge idealister, pressefolk og dikterspirer – samfunnsstormere, anarkister, kommunister og radikalere av alle slag – mange av dem pengeløse bohemer, men med dikterdrømmen i seg.Den 9.juni 1909 møttes noen av dem på Falkbergets hybel i Dronning Astrids gate får å ”krympe Johan nye bok, Fakkelbrand, i sterk og brakke-ekte sprittoddy”, slik det seinere ble referert av Otto Luihn. Der stiftet de like godt Norges Sociale Forfattersamfund. Avholdsmannen Falkberget ble foreslått som foreningens president, men sa nei og nøyde seg med å være visepresident. Leder ble i steden lyrikeren Marius Braatt. Foruten de overnevnte skal Waldemar Carlsen, Julius Østbye og Hans Østerholt ha deltatt. Kristofer Uppdal skrev fra Stormo Brakke ved Hydro-anleggene på Notodden og ba om å få bli med, og han ble med stor glede tatt opp som medlem. Foreningen skulle få liten praktisk betydning, men holdt de gående til rundt 1914. – Da Otto Luihn i 1933 forsøkte å starte Revolusjonære Forfatteres Forening, sa imidlertid Falkberget nei. Blant denne nye foreningens medlemmer var Nordahl Grieg, Solveig Haugan, Åsta Holth og Nils Johan Rud. Kanskje syntes Johan at de lå for langt over på venstresida. Arnulf Øverlands avvisende kommentar til Luihns nye foreningsforsøk var følgende: ”Våre proletariske forfattere (Falkberget, Braaten og Hjalmar Waage) er ikke revolusjonære – og de revolusjonære (Helge Krog, Sigurd Hoel og Øverland) er ikke proletariske!”

Kritikken av samfunnsforholdene er krass i 1917 i Brennoffer, men finnes også, skjult bak humor og satire i Bør Børson jr., som forelå i bokform tre år seinere. Til gjengjeld sto samfunnstormeren Johan Falkberget overtydelig fram i den pamflertt som ut i 1918, midt mellom de to nevnte. Tittelen var Rott jer sammen!, lånt fra et dikt av den folkekjære danske poet og sosialist Holger Drachmann. Her tar Falken i bruk agitatoriske formuleringer, som ellers er å finne verken før eller siden i forfatterskapet:

”Når fremtiden en gang legger øret ned mot historien som omhandler vår tid, vil den høre Internasjonalens toner, de røde faners knitren og arbeiderhærens trampen på den gamle jord stige høyt over kanonenes torden og larm fra millioner bloddryppende sverd. – Og den samme fremtid vil se at det var nettopp i denne tid at kvinner og menn av den røde fane avla jernbyrden for sin kongelige arverett – ikke til noget enkelt land, men til den hele jord.”

For ordens skyld bør nevnes at dette kampskriftet ble skrevet på bestilling av Det norske Arbeiderparti. – kanskje den eneste gang Johan Falkberget til de grader viser seg fram som partipolitisk oppdrags-skribent.

Livsprosjektet

Spekulasjonene har vært mange om hvorfor Falkberget-familien i 1922 brøt opp fra en stabil tilværelse på Grorud for å reise tilbake til hjembygda. Viktigst var nok at Johan sjøl tok på dypeste alvor at noen måtte ivareta barndomshjemmet, som nå var i fare for å bli stående tomt, når begge foreldrene var døde. Alt tyder på at han reiste ”hematt” med både tro og livssyn ellers i god behold.

I et intervju i 1921 hadde han uttalt seg forbeholdent om  forfatterskapet så langt. Han beklaget at den dikteriske behandling av stoff og temaer ikke alltid hadde blitt så god som ønsket, og så la han til: ”Nå først er turen kommet til noer av det jeg så i eventyrets og historiens verden.” – Kanskje følte han at han hadde avsluttet én fase i sitt arbeid og først nå så sitt virkelige stoff – og at det kunne han best fortelle om når han festet ny rot i sin gamle hjemstavn. Det var antakelig en medvirkende årsak til oppbruddet fra hovedstaden.

Noen år seinere så han tilbake på den første tida etter hjemkomsten til Rugeldalen: ”Så ble det etter hvert klart for meg at mitt arbeidssted, mitt emnefelt, det var det miljø vi var vokst fram av. Og jeg grov ned gjennom lagene for å finne mitt folks liv i drøm og blodslit.”

Da var han forlengst i gang med sitt store litterære prosjekt: Over en periode på 36 år – fra 1923 til 59 kom de store historiske romanene, som la grunnlaget for hans berømmelse langt utover Norge og Norden. Den fjerde nattevakt, Christianus Sextus og Nattens brød gjorde at Johan Falkberget ble ansett som sjølsagt kandidat til Nobelprisen i litteratur gjennom 1930-åra og i de første åra etter 2.verdenskrig. An-Magritt, første bindet av Nattens brød, som kom ut det første krigsåret i stort opplag (først i Sverige og så til jul i Norge) ble et ”eventyr” i seg sjøl. Da den kom på nytt som ”Månedens bok” i Bokklubben i 1974, ble den kjøpt av 196000 av Den norske Bokklubbens den gang 215000 lesere – en leserrekord som har blitt stående helt inn på 2000-årstallet.

Forfatteren sa sjøl at han ville reise et varig minnesmerke i ord over de mennesker som gjennom slit, fattigdom, hungersnød og undertrykkelse – men med ufattelig overlevelsesevne – i et livsfarlig arbeid og i kamp med en ugjestmild natur, hadde beredt grunnen for industrieventyret på Rørosvidda, i ville fjellet. Grunnmuren i  monumentet skulle være de store historiske romanverkene, som han skrev med ekko fra historien, som speil for hans egen dramatiske samtid og for kommende generasjoner.

Gjennom ekkoet fra historien løfter Falkberget sin arbeiderdiktning inn i en ny dimensjon, som også skiller ham fra mange samtidige kollegaer. – Fra midten av 1930-tallet utvider han prosjektet til å omfatte hele Norden, i perspektiv av de truende brune og røde ideologier fra sør og øst i Europa – og han ser det i lys av arbeidsløshet og nød i ”de harde trettiåra”. Her var mye som skulle verges og forsvares – på bred front og med alle tilgjengelige midler!

En viktig bestanddel i diktningen og i livet var Falkbergets overbevisning om at det skapende arbeid er menneskets egentligste bestemmelse. De ofte tragiske handlingene i romanene skyldes at denne vår aller fineste oppgave blir møtt med så fornedrende og uverdige kår. Bare én ting er verre, nemlig å bli helt arbeidsledig – da kunne man ende som tyv eller sjølmorder. – Samme vektlegging finnes hos pasifisten og fredsaktivisten Falkberget; som det står et sted i Nattens Brød: ”I hammeren bor liv og brød. I sverdet død og vanvidd.”

Falkbergets tok nå den personlige konsekvens at han lot liv følge lære – han gikk inn i ”samfunnskarusellen” nasjonalt og lokalt, som Stortingsrepresentant, medlem av Kringkastingsrådet, herredsstyremedlem og varaordfører, deltok i styrer og råd, som debattant i skrift og tale  – konkret handlet det eksempelvis om å redde arbeidsplassene ved Røros Kobberverk. Han vedkjente seg et naturlig samfunnsoppdrag ved siden av forfatterskapet. Nå viste han enda sterkere sin rause evne til å hjelpe og støtte vanlige folk moralsk, praktisk og materielt når han skjønte det kunne bety noe i vonde livssituasjoner.  Anders Sakrisvoll har truffet svært godt når han karakteriserer Falken som ”sin tids NAV-kontor” i Rørosbygdene. Det som i utgangspunktet var et litterært prosjekt, ble rett og slett  et livsprosjekt  for Johan Falkberget.

Trofast, men et særs frilynt partimedlem

De historiske romanene er analysert og fortolket ved så mange anledninger, at nærmere gjennomgang av stoffet ikke hører med i denne framstillingen. – Det samme gjelder en evaluering av hans politiske ”karriere”. Han hadde dessuten vondt for å se seg sjøl som politiker. Til nød kalte han seg journalist, men først og sist var han forfatter. – Derimot har det en viss interesse å se på hvordan arbeiderdikteren og mennesket forholdt seg til den politiske bevegelse han holdt fast ved livet ut.

Falkberget var seg meget bevisst at han var en av ”trønder-sosialistene av 1879”, med samme fødselsår som Martin Tranmæl og Johan Nygaardsvold. Hans trøndske dikterfrende Kristofer Uppdal var ett år eldre enn de tre. Tranmæl representerte ikke minst minnene fra dikterens brannrøde ungdomsår – en periode i livet som Falken alltid vedkjente seg. Forholdet til Nygaardsvold var like sterkt og varmt – Falkberget så på ham som garantisten for de store framganger arbeiderbevegelsen hadde oppnådd på terskelen til den norske velferdsstaten. De to Johan’er hadde dessuten en felles bakgrunn fra ”barnearbeidets tredemølle”. Både Tranmæl og Nygaardsvold var etter dikterens oppfatning til de grader ”lesende arbeidere”. – I alderdommen fant Tranmæl og Falkberget sammen på ny – ved sine Oslo-turer etter krigen gikk sistnevnte alltid  innom ”Arbeiderbladet”, der de to tidligere revolusjonære hadde mye å prate om. Og da Ålen Arbeiderparti i 1957 feiret 50-årsjubileum med Martin Tranmæl som taler, skrev Falken som sjøloppnevnt referent en rørende omtale om sin gamle kamerat – begge var da 76 år! – Kristofer Uppdal og  Falkberget hadde ulike oppfatninger, bl.a. om religion og tro, men en ting var de to helt enige om: at fagrørsla var den største kulturbevegelse i Norges historie.

Falkberget hadde andre gode partivenner i Rachel og Kyrre Grepp, naturligvis også ”sambygdingen” Trygve Lie og gjennom mange år Einar Gerhardsen. –  Falken hadde ofte sterke og egne meninger i forhold til sitt parti. Stort sett gikk det greit, men det skal ikke forties at et par ganger var det ”nære på ……” :

Dramatisk ble det i 1920-åra, Arbeiderpartiet skulle ta stilling til 3.Internasjonale og Moskva- tesene. Falkberget ville ikke ha med Moskva å gjøre og var ikke på noen måte rede til å ofre religionen på politikkens alte. I 1923 sier han til ”Fjell-Ljom”Jeg ser da ingen annen utvei enn å melde meg ut, da det vel er nytteløst å opponere.” Ryktene gikk, men litt seinere beroliger han  – nå via ”Arbeidets Rett” – med at har opprettholdt medlemsskapet gjennom Grorud (!) kretsforening. Derimot hadde han da gått ut av Kommunistisk Presseforening, som ikke var tilsluttet Arbeiderpartiet.

Foran kommunevalget i 1937 sendte Glåmos Arbeiderparti ut en lojalitetserklæring som listekandidatene skulle underskrive. Falkberget sto som nummer 2 på lista, men var svært nøye på hva han satte navnet sitt under. Han fant at teksten var uverdig og i verste fall kunne slavebinde(!) den som skrev på. Konflikten eskalerte voldsomt – til slutt skrev en forarget partiledelse på Glåmos brev til DNAs Centralstyre v/hrr. Hjalmar Dyrendahl og ba om råd for hvordan de skulle håndtere denne gjenstridige forfatteren; de ville ”ikke foreløpig” gå til eksklusjon – eventuelt ”får han melde seg ut selv”. Det har ikke vært mulig i ettertid å spore opp noe svar fra sentralstyret; antakelig var datidens partisekretær klok nok til å avvente saken. – Nå endte den med en god løsning, med en erklæring Falken kunne godta, dessuten et godt lokalt valgresultat for både partiet og ham personlig, og det var en overstrømmende forfatter som tilbød seg å være innleder for et møte om ”hva denne valgkampen har lært oss”!

Siste stormvær for Falkberget og hans parti var siste del av 1940-åra da Falkberget valgte å gå inn i gjenoppbyggingen av ”Fjell-Ljom” i konkurranse med ”Arbeidets Rett”. Riktignok avbrøt han i 1948 det formelle medarbeiderskap i ”Ljomen” fordi han nå så på den som en avis for Venstre. Mange vil nok si at denne ”avis-striden” kostet ham dyrt og at det var en årsak til at han ble vraket fra lista til kommunevalget samme år.

Falkberget kunne nok – som i 1948 – være både skuffet og kanskje bitter i forhold til partiet. Men raus og trofast var han uansett – nær slekt, gode venner,alle som fikk oppleve ham, kan bevitne at han alltid ga uttrykk for stolthet og takknemlighet hver gang han hørte eller så sitt eget navn sammen med Arbeiderpartiets.

Loftsrydding 1

Tida etter 1945, særlig 1950-åra, ble ei tid for politiske presiseringer og oppgjør fra Johan Falkbergets side:

Ved nyttår lar han seg intervjue – av alle steder – i den sterkt borgerlige København-avisen ”Berlingske Tidende” av en kjent konservativ kultur-journalist, som spør: ”De er sosialist, De Falkberget?” – hvorpå dikteren  gestikulerende svarer: ”Ja, fra min ungdom har jeg vært med i Det norske Arbeiderparti. Min livsanskuelse er en kombinasjon av kristendom og sosialisme. Forskjellen mellom disse to forekommer meg å være liten, og jeg mener det er mulig rent praktisk å skape en sammensmeltning, som kan bli den bærende bjelke i alt samfunnsliv. Sådan passer sosialisme og kristendom sammen. Fjerner jeg den ene hånd (og her folder dikteren hendene), mister jeg halvdelen av min kraft.”

I 1918 hadde Falkberget skrevet i diktet ”Eden”, tilegnet Karl Marx’ minne i Arbeiderpartiets tidsskrift ”Det tyvende Århundrede” at ”solen over jordens nye Eden står”. – 38 år seinere, i desember 1956, skriver han til sin nære venn Karl Skancke i København: ”Det lir til Advent, Gud skje takk for at vi ennå har det. For ”den hellige natt”, den eksisterer ikke lenger i den østlige verdensdel. Der er bare mørke, uten stjerner og håp, bare den materialistiske Marxisme. Det går vel an å leve på den for tyranner, litt verre må det bli å dø på den. Det ville vært en lykke for menneskeheten om Karl Marx ikke var født. Han var nok den forutsette antikrist. – Det er alltid vanskelig å låse inn folk i faste båser; Falkberget fulgte her, som i mange andre sammenhenger, å følge sitt eget kompass. Det lå ikke for ham å spørre om hva som måtte være politisk korrekt!

Loftsrydding 2

Også i lokalmiljøet på Røros tok Johan Falkberget modige og noe omstridte standpunkter, i alle fall sett med arbeiderbevegelsens øyne. Tyskerne hadde stoppet avisa ”Fjell-Ljom” i 1943, mens Arbeiderpartiets avis ”Arbeidets Rett” under svært vanskelige forhold ”fikk lov til å komme ut” i alle krigsåra. Falkberget hadde helt fra sine første skrivende år et kjært forhold til ”Fjell-Ljom”. Nå ville han hjelpe den gamle avisa på fote igjen og stilte opp som en slags kulturredaktør – i konkurranse med ”Arbeidets Rett”. For Arbeiderpartiet var det tungt å svelge at Falken foretrakk ”feil” avis, men likevel ønsket gjenvalg på partiets kommuneliste – og gjerne som varaordfører-kandidat. Enklere ble ikke situasjonen da Falkberget sa at han foretrakk ”Fjell-Ljom” fordi den etter hans mening sto friere enn ”Retten” og representerte en eldre tradisjon i avisbyen Røros. Hans mange brev til Jon Kojen fra denne tida forteller mye om at saken ikke var så grei sett med Falkbergets øyne heller:

  1. juledag 1946 skriver han bl.a. : ”Det tragiske ble at arbeiderne vil ikke lese meg lenger, – fordi jeg ikke skriver i Retten. De skjønner ikke mine beveggrunner, det er vel også formeget forlangt, må jeg medgi.” – I samme brev beskriver han med ironi og bitterhet hvor byrdefullt det er å være medlem i et parti: ”Partimedlemmet forgifter langsomt og sikkert det personlige menneske, eller personligheten, det blir blindt og dødt og lam på hender og føtter og dør som null.”

Tonen  er noe annerledes i brev til samme adressat 21/3-1948: ”Ja, nå blir navnet mitt tatt av Fjell-Ljom da. Stundom kjenntes det for tungt på samvittigheten. Bladet går nå sterkt inn for ”Venstre”, det vil jeg ikke være medansvarlig i.” – ”Fjell-Ljom” hadde tross alt fått æren   av å publisere mange viktige artikler fra Falkbergets hånd, bl.a. ”Einstein advarer verden” (1946), der han advarer mot atomvåpnene og etter manges mening tar fram igjen det heftige engasjementet fra kampskriftet Rott jer sammen! fra 30 år tidligere.

Mot slutten av 1950-åra var Johan Falkberget lite partipolitisk aktiv, men da han foran Stortingsvalget i 1953 ble spurt av Hamar Arbeiderblad om han skulle delta i valgkampen, svarte han med et godt glimt i øyet at ”hvis alle partiets medlemmer nå skulle opp på talerstolen, ville det bli en høyst grotesk oppvisning”. Han sa seg å være mest opptatt av den skremmende situasjon i verdenspolitikken. – Også ved flere seinere anledninger uttalte vismannen ved Rugelsjøen at han fryktet for en tredje verdenskrig.

Helt stille forble ikke Johan Falkberget. I et siste brev til Jon Kojen 3/9-1963 skriver han: ”Nå er vi kommet opp i et politisk uvær uten like, ingen vet i dag utfallet av det. Bare ikke Gerhardsen sliter seg totalt ut? For en påkjenning!” –  Den gamle bergmannen var inderlig forarget over at den borgerlige opposisjonen ”brukte en tragisk gruveulykke” til å felle arbeiderregjeringen.

Falkbergets nære venn og partifelle Ole Øisang har gitt en treffende karakteristikk av ham som politiker, der han hevder at Falken hadde godt kjennskap til Karl Marx og marxismen, men at han hadde langt større beundring for Ferdinand Lasalle, grunnleggeren av det  mektige tyske sosialistpartiet SPD. Han fastslår at Falkberget aldri var noen lærd politisk teoretiker. Øisangs konklusjon er: ”Falkbergets sosialisme er enkel og dogmefri, den bunner i en troende humanistisk idealisme og i en dyp og opprinnelig samkjensle med det folk av hvis rot han er runnet. Sosialismen er for ham et enkelt og naturlig rettferdskrav.”

Frigjøringsteologi

Avslutningsvis er det interessant og spennende å antyde enda en tilnærmingsform til Norges fremste arbeiderdikter og underklassens opprør. Sokneprest i Røros, Harald Hauge, har i skrift og tale, seinest under ”Falkberget-messe” i Røros kirke 1.mai 2018, vært opptatt av Falkberget i forhold til begrepet frigjøringsteologi. I en artikkel i ”Fjell-Ljom” i 2017 har Hauge rammet det inn i tilknytning til sentrale scener fra Nattens Brød:

”Fortellingen om Jesu lidelse blir ”plantet om” i Gauldalen på 1600-tallet, men denne gangen med kvinneskikkelser i sentrum. Både An-Magritt og Fjøstausa blir Kristus-figuranter. Korset plantes i arresten i Gropa og kombineres med sterke skildringer av mennesker som er ”korsfestet til gulvet”. Gjennom alt dette tegner Johan Falkberget opp det jeg mener må klassifiseres som en tidlig form for frigjøringsteologi hvor Gud i Kristus identifiserer seg fullstendig og kompromissløst med de fattige og utstøtte.”